Det er lenge siden jeg har skrevet om det som skjer med livet mitt, men jeg følte at jeg måtte komme med et lite innlegg. Tiden kan bringe så mangt, og jeg mistet troen på min store kjærlighet i sommer. Jeg var over han, og klar for å forelske meg i noen andre. Å tvinge seg selv til å elske noen, er hardt, og for meg umulig, så jeg stod vel ganske stille et par måneder. Greit nok det, da får man tenkt ekstra godt over hvor bra og dårlig det er uten kjæreste.

Jeg hater å være alene, og ser ikke mange positive sider ved å gå alene gjennom livet. Det finnes mange store, viktige spørsmål i livet man må finne svar på, og i bunn og grunn er jo kjærligheten også et av disse spørsmålene. Desverre, så klissete og rosa det virker, men det er sånn det er. Hvorfor lever vi på denne jorden? For at vi skal tjene penger og så miste de når vi dør?

For meg er ihvertfall meningen med livet uklar, men jeg vet at jeg ikke vil gå alene. De siste ukene har min store kjærlighet atter igjen gjort inntrykk på meg, og svak som jeg er, ligger jeg nå totalt flat for han igjen. Men hvis det er sånn det skal være, så får det være sånn. Et par tårer eller to fordi han ikke er min, er en pris man må betale. Desto bedre blir det når det viser seg at ting faktisk kan skje.

Jeg har ventet lenge på at det skulle skje noe mellom oss. Altfor lenge. Men, nå viser det seg da at han kanskje har litt følelser for meg. Et "kanskje" fordi jeg ikke vet, men tror og håper. Gutten har nå i det minste kommet seg veldig nærme meg, kan en si:) Og ja, kanskje han bare utnytter det at jeg liker han, og ja, kanskje han bare trengte noen å holde den natten, men jeg er glad for at det er meg han valgte. Uansett hva. Den følelsen er gutt kan gi deg bare ved å holde tett rundt deg og klamre seg til deg som en magnet, er så fantastisk at det er verdt å ofre litt, også litt av seg selv og stoltheten. De timene han ga meg, har gjort det verdt å vente så lenge. Kjærlighet kan gjøre blind, men hva så? Kan jeg ikke være blind en liten stund?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Innelåste tanker. Tanker jeg ikke vil at skal slippe ut, men som jeg likevel savner å tenke på. Tanker om han og meg. Han, den første store blomsten på engen min, han som jeg virkelig ville ha. Men noen blomster snur seg vekk, selv om man prøver å få de til å se opp, vender de hodet ned. Disse blomstene er alltid fine, men de sårer. Sårer ved å ikke være der, ved å bare sjarmere, men ikke ved å la noen komme inn til seg. Den blå blomsten.

Den gule blomsten soler seg prektig, og treffer rett inn i hjertet. Like fort som den treffer, skyter den seg vekk igjen. Det er smertefullt i det stilken løsner og river seg vekk fra hjertet, men det er slik det er best.

Engen begynner å få spirer, og en hvit blomst vokser seg stor og pen. Den har hodet vendt opp, den smiler og sjarmerer. Sjarmerer på riktig måte. Blomsten er den fineste innvendig, den åpner seg opp. For hver dag som går blir den hvite blomsten finere, de andre blomstene forsvinner litt, men aldri helt… Bare nesten.

Om litt vil tåken slynge seg rundt dem, men den hvite blomsten vil fortsatt stå der, selv om tåken kommer. Den vil alltid stråle. Ikke alltid like mye, men nesten. Ikke alltid på samme måte, men nesten. Den vil alltid være der. Være der for meg….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Snøen har dalt, og bena mine fryser litt der jeg småløper. Mørket har lagt seg over byen og snøen glitrer som millioner av diamanter. Pusten begynner å bli tyngre, men jeg bryr meg ikke. Noen meter før jeg ankommer døren, roer jeg meg ned, puster den deilig friske luften inn og tar en siste sjekk gjennom håret mitt. Døren åpner seg og jeg går forbi halvstengte butikker. Jeg passerer mange butikker, men synet mitt er holdt mot veien jeg skal gå. Målrettet og bestemt svinger jeg til høyre og går igjennom bakgangen før jeg ankommer en hvit, tung ståldør. Hjertet begynner å hoppe, og det går en kald bølge gjennom ryggen min. Jeg åpner døren og kommer inn til kontoret. Kontoret hans.

Guttene snur seg i det jeg kommer inn og han lyser opp. Den andre gutten reiser seg opp, klapper gutten min på skulderen, og smiler til meg.

”Vær snill med han da!” slenger han til før han drar meg seg jakken sin og forsvinner ut. Jeg følger han med blikket mitt og sørger for at døren lukker seg ordentlig. I det den tunge døren har gitt fra seg et ordentlig ”klikk” retter jeg blikket mot den første gutten igjen. Han smiler fornøyd og strekker frem hånden sin. Jeg går forsiktig bort til han, tar tak i hånden hans og legger den rundt ryggen min. Han griper tak og drar meg ned til han. I det han skal til å kysse meg, snur jeg meg på den høye hælen og reiser meg i en elegant piruett. Jeg går mot døren og hører at han reiser seg raskt opp av stolen. Han tar tak i armen min, snur meg bestemt rundt og presser meg mot den hvite døren samtidig som han kysser av full lidenskap. Plutselig får jeg en merkelig følelse, og stanser han. Han ser undrende på meg og jeg smiler svakt.

”Jeg elsker deg!” sier jeg uten å egentlig tenke over hva jeg sier. Det faller seg helt naturlig, og den merkelige følelsen er deilig og avslappende. Jeg føler at alt sammen stemmer, at det er sånn det alltid skal være.

”Og jeg elsker deg..” svarer han tilbake, tydelig glad og litt overrasket over at han faktisk sa det. Han ser litt til siden, nikker smått, ser på meg igjen og sier:

”Jeg elsker deg faktisk. Av hele mitt hjerte”

Vi skinner av full kraft begge to, og bestemmer oss for å komme oss hjem. Han kler på seg jakken og tar tak i hånden min. Jerndøren blir smelt igjen og gir fra seg et ordentlig leven. Vi begynner å le begge to, og går tett inntil hverandre. Butikkene har ikke stengt enda, men likevel er han ferdig på jobb, noe jeg er veldig glad for. Å vente en time til er ikke det jeg hadde hatt mest lyst til nå. Han har fortsatt vektergangen sin på sitt høyeste, så jeg blir den uskyldige, nesten lille jenta ved siden av han. Jeg føler meg så trygg i nærheten hans, ikke bare på grunn av jobben hans, men på grunn av følelsen han gir meg. Han tillater meg å være meg selv, jeg trenger ikke spille meg opp foran han. Jeg smiler mye når jeg er med han, men det er fordi jeg ikke klarer annet. Hvis han kommer innom når jeg jobber, prøver jeg å ikke smile fult så mye, og begynner å bite forsiktig på leppa for at jeg ikke skal virke så unaturlig. Men det går aldri. Det mest naturlige å gjøre når jeg ser han er å smile, dermed blir det til at han (når han ser at jeg prøver å ikke smile så mye) ser på meg og bli helt alvorlig i ansiktet. Da klarer jeg ikke holde igjen smilet og med en gang det kommer opp, smiler han også.

Jeg likte ikke smile så mye før, for jeg likte ikke smilet mitt. Det har alltid vært lett å få meg til å le og smile, men jeg likte det ikke og det gjorde at jeg følte meg dum, rett og slett.  

Sammen med han er det annerledes. Han vil at jeg skal smile, og det gir meg en utrolig god følelse som jeg virkelig verdsetter at han gir meg. Han liker smilet mitt, han liker latteren min. Han liker meg.

Jeg tar et godt grep om armen hans og koser hodet inntil skuldrene hans. Sammen går vi ut av døren, og ut i det kalde vinterværet. Begge med store smil om munnen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et mykt kyss. Et herlig kyss.

Han ser meg rett i øynene, og kysser meg igjen. Hånden hans holder godt fast i min, og jeg kjenner hvordan gleden sprer seg i hele kroppen. Jeg vrir meg rundt og er klar til å reise meg opp fra sengen, men han holder meg igjen og drar meg inntil han.

”Ikke gå enda!” trygler han, og kysser meg rolig på halsen.

”Jeg må gå, ellers kommer jeg for sent. Dessuten ser du meg igjen om en time” forsikrer jeg ham og reiser meg opp. Han prøver å gripe hånden min igjen, men jeg er raskere. Fort kler jeg på meg klærne og merker at de fortsatt lukter av ham. Den deilige lukten av mannen jeg elsker.

Han ser på meg med trøtte øyne og legger dynen over hodet, mens han vrir seg unna. Siden han ikke sier noe mer, setter jeg meg på sengekanten.

"Så snill du er" sier jeg ertende..  

Han drar vekk dynen fra ansiktet sitt, setter seg på knærne og den veltrente, deilige magen hans titter frem.

"Jeg er den snilleste vakta du kjenner i hvert fall!"

Replikken som fikk meg til å smelte første gangen vi snakket sammen, og som fortsatt gjør meg svak. Han vet det, og vet at jeg ikke klarer å la være å smile når han sier det.

"Ah.. Still got it!" sier han eplekjekk i det han ser smilet mitt, og slenger seg ned i sengen igjen. Jeg klarer ikke å motstå han, er jo tross alt en svak og forelsket jente, så jeg legger meg sammen med han og drøyer tiden litt til…

Jeg står ved kassen i det jeg kjenner to kalde hender omfavne magen min.

Han er i like godt humør som meg, og gir meg et kort kyss på halsen før han løsner grepet og steller seg foran disken. Det er ingen kunder i butikken, så jeg går frem til han og lener meg mot disken, med det ene benet hans tett mellom mine. Han har på seg uniformen sin, som ikke akkurat gjør han mindre uimotståelig!

Jeg retter litt på håret hans og merker at han liker det. Han kysser meg lenge og godt.De myke leppene hans passer godt på meg, gjør meg trygg og avslappet. Vi blir avbrutt av lyden av noen kunder, og han trekker seg unna meg. Sakte begynner han å gå ut av butikken med vektergangen sin. Jeg må le litt, for det er ikke sånn han går til vanlig. Han går bare sånn på jobb for å skremme litt, og selvfølgelig for å se tøff ut, noe som tydeligvis ikke er så lett etter noen svake minutter. Han merker at jeg ler, og snur seg rundt igjen.

”Unnskyld, frue, var det noe?” spør han med et lurt og tøysende uttrykk i ansiktet.

Jeg rister oppgitt på hodet, gir ham et slengkyss og smiler.

”Alt er perfekt!”

Tiden går, og stengetiden har akkurat passert. Jeg er alene i butikken, porten er rullet halvt ned, og oppgjøret er ferdig. Jeg tar en siste sjekk for å smårydde litt og ser at han plutselig står midt i butikken. Rolig går jeg bort til han, og kysser han lenge. Han presser meg mot disken og løfter meg opp så jeg kan sette meg. Noen få intense sekunder, og jeg avslutter det hele.. det er bedre å vente til vi kommer hjem, så jeg skyver han fra meg. Han skjønner spillet og lar meg være, samtidig som han gliser, spent og stolt som bare det..

Han smeller igjen inngangsdøren og jeg drar han med inn i stuen. Bestemt slenger jeg han ned i den store sofaen, og lener meg forsiktig over han. Så lar jeg han smake litt av leppene mine, men ikke mye. Sakte og forsiktig kysser jeg han nedover kroppen, mens jeg åpner skjorten hans. I det jeg ankommer navlen hans stopper jeg og reiser meg opp. Han ser spørrende på meg, og jeg smiler lurt. Han løfter opp overkroppen sin, og kysser meg. Forsiktig åpner jeg resten av skjorta hans og slenger den på stolen, og sakte drar han av genseren min. Han holder godt rundt meg og tar forsiktig over skuldrene mine. Jeg kjenner hvordan hjertet hans dunker og pulsen stiger. Knappen på buksen hans er løsnet, og i det jeg åpner buksesmekken, tar han hendene sine rundt ansiktet mitt. Jeg løfter hodet opp og ser rett inn i de blankeste øynene jeg noen gang har sett.

Det er de fineste og beste øynene, men jeg vet ikke hvilken farge de har..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så satt han der. Rett foran meg, smilende og tydeligvis glad for å se meg. Jeg smilte også og kjente at varmen spratt rundt i hele meg. Han så lenge på meg før han tok hånden sin i håret mitt og strøk meg forsiktig. Jeg lente meg inntil hånden og koste meg litt inntil. Han kom nærmere og tok meg rundt seg. En stor, varm og takknemlig klem. Han hadde det ikke godt, det kjente jeg. Det var noe som var galt, han klemte meg som om han trengte noe. Jeg flyttet meg litt bakover og så rett inn i de blå øyene hans. De var fylt av frykt og usikkerhet. Jeg la hendene mine på kinnene hans og lente hodet hans inntil mitt. Han så ned i bakken og jeg kjente hvordan han gav etter for presset. Jeg kunne kjenne at han følte seg trygg, at alt kunne komme ut. Han trengte ikke spille sterk foran meg, han kunne vise hvem han virkelig var. Jeg la hodet hans på skulderen min og han tok tak rundt meg. Tårene kom sakte. Hånden min strøk over ryggen hans, helt rolig og varsomt. Han tok enda mer tak rundt meg, presset meg inntil han. Nå kunne jeg høre hjertet hans, hvor rolig det var. Han var trygg. Han var elsket.

Vi satt sånn en stund før han løftet hodet sitt opp fra skulderen min. Med våte, speilblanke øyne så han på meg. Jeg satt der og kjente hvor takknemlig han var. Så smilte han litt og jeg gav ham et lite, forsiktig smil tilbake.

”Du er nydelig” hvisket han stille og presset leppene forsiktig mot mine. Jeg lukket øynene. Det var mye mer enn bare to lepper som møttes. Det var følelser, følelser han aldri hadde vist noen andre. Han lente seg tilbake, begynte å tenke litt. Jeg visket bort tårene hans, ville vise ham at alt skulle bli bedre. Han stoppet hånden min, holdt den fast, men forsiktig, og flyttet den så ned til kneet hans. Lett strøk han over fingrene og håndfalten. Blikket hans fulgte hendene og hodet sank nedover. Han lukket øynene og tårene trillet langsomt nedover kinnet hans.

”Jeg vil ikke miste deg” kom det fra ham etter en stund. ”Du vil aldri miste meg….” svarte jeg tilbake, og løftet hodet hans opp. ”Aldri… Aldri vil du miste meg”

”Du fortjener mye mer, du fortjener en som er hos deg” sa han. Jeg ristet på hodet og klemte hånden hans fast inntil min. ”Nei.. Du er det beste som har hendt meg. Jeg gir ikke slipp på deg”

Han så på meg, kysset og klemte meg. ”Jeg vil ikke dra fra deg” kunne jeg høre han hvisket i øret mitt. ”Jeg elsker deg”

Men han måtte dra. Han og drømmen måtte dra.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg elsker deg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han har flyttet, muligens for godt.. Jeg visste at denne dagen ville komme, men jeg ville ønske han lykke til! Kanskje ville jeg også si ham hva jeg føler, hva jeg har følt det siste året..

Men nå er det for sent, han har reist.. Den siste gangen jeg så han var når han var på jobb.. Jeg var opptatt med en telefon akkuratt da jeg møtte på han, så det ble bare med et smil og et stille "hei".

Smilet som møtte meg var nydelig som alltid, den hvite klare fargen har brent seg inn i øyet mitt. Lukker jeg øynene er han der, smilende og glad. Da er han hos meg, og vi er lykkelige..

Jeg lengter sånn etter en hånd å holde i, etter en armkrok å ligge i, etter noen lepper å kysse..

Jeg lengter etter han

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var jentekveld. Vi var samlet hos Min venninne. Jeg visste hvem alle var, men kjente kun få virkelig. Vi lo i hvert fall masse og hadde det koselig der vi satt i stua. Det ringte plutselig på, og Min venninne forsvant for å åpne den, uten at praten i stua sloknet. Hun kom tilbake til oss et par sekunder etter, litt forvirra, men med et stort smil om munnen. Hun så på meg i det hun satte seg ned i sofaen igjen. ”Det er en eller annen til deg!” sa hun. Jeg ble overrasket; ”Til meg?? Hvem da?” ”Vet ikke…” svarte hun, men hun smilte som om hun visste noe. Jeg reiste meg og gikk mot gangen. Jeg kjente at alle stirret etter meg, total stillhet. Men straks jeg var ute av synset, altså bak peisen, ble det plapret i vei om hvem det kunne være og hvorfor. Jeg så meg tilbake, ville se om hun kanskje kunne si det til meg, men hun smilte bare.

Jeg åpnet døra til gangen og så han stå der. HAN! XX! DEN XX, han jeg har vært forelsket i i nesten et år!

Før jeg fikk sagt hei, lente han seg litt frem (og litt ned), tok hendene sine rundt kinnene mine og kysset meg. Lenge. Et fantastisk kyss, vårt første, mitt første. Imens han kysset meg, kom han inn i gangen, og nå merket jeg hvor høy han egentlig var. I det han slapp meg igjen, måtte jeg svelge. Jeg var ubeskrivelig lykkelig, men samtidig utrolig forvirret. Jeg hadde jo aldri pratet med han før, bare sagt hei når jeg har sett ham i skolegården.

Jeg gikk tilbake til stua, hånd i hånd med XX. Jentene sluttet å prate, alle bare så på oss: XX, meg, hendene. Meg, XX, hendene. De så litt ut som meg; forvirra, men smilende.

Jeg slapp hånda hans i det vi var ved peisen. Vi stoppet opp, jeg litt nærmere jentene, han litt i bakgrunnen. ”Vi går en liten tur vi, hvis det er greit. Er tilbake om en halv time eller noe?” kom det fra meg, stolt og lykkelig, men samtidig litt usikker.

”Ja, ja… Herrgud, bare gå dere!” kom det fra Min venninne. Hun er så forståelsesfull. Så ålreit og alltid glad, vil bare folks beste.

XX smilte. Jeg smilte. Han tok tak i hånda mi, og begynte å gå. Jeg fulgte ham bak, og så meg en gang til tilbake, og smilte spent. De andre smilte til meg, nesten like spent på hva som skulle komme.

Vi kom ut døra og gikk tett inntil hverandre. Vi holdt hverandre i hendene, noe så uvant egentlig. Jeg visste jo en del om han på grunn av min søster, men visste han så mye om meg? Vi gikk mot skolen, og merkelig nok snakket vi ganske mye. Som om vi hadde kjent hverandre lenge. Likevel var jeg usikker, tenk om han bare tullet. Tenk om alle kameratene hans stod ved skolen og ventet. Ventet på en god latter. Jeg spurte han, spurte om han tullet med meg. Han måtte le litt, og svarte heldigvis nei. Han mente alt sammen sa han. Så spurte jeg han om hans eks(?)kjæreste. Han sa det var over. Det gjorde meg litt sikrere. Gjorde i hvert fall at jeg ikke hadde dårlig samvittighet.

På vei til skolen kommer det en undergang. XX stanset og snudde seg til meg. Han førte meg til murveggen og begynte forsiktig å kysse meg igjen. Som om han ville bevise at det ikke var noen andre i livet hans. Det var godt å ha en vegg bak meg denne gangen. Jeg følte at jeg stod tryggere, og at vi kysset ordentlig. Vi stoppet opp noen ganger for å puste. Han smilte til meg hele tiden og vi strøk hverandre i håret. Det var fantastisk deilig!

Av en eller annen grunn begynte vi å gå igjen. Vi nærmet oss skolen og satte oss ned på en u-formet benk. Vi satt på hver vår del, og han tok tak i begge hendene mine. Han var så god og varm, så jeg klarte ikke sitte så ”langt” vekk fra ham lenger. Jeg reiste meg opp, snudde meg og satte meg forsiktig ned igjen mellom bena hans. Han tok forsiktig rundt magen min, og begynte å kysse meg på halsen. Jeg vred hodet mitt bakover og kysset ham. Ikke så lenge denne gangen, det var ikke mye behagelig med hodet vridd bakover. Etter en stund reiste vi oss opp igjen og gikk tilbake. Vi ble enige om å dra til han.

Jeg åpnet terrassedøren til Min venninne og gikk inn. Jeg gikk bort til Min venninne; ”Sorry, det her var kjempekoselig, men jeg går nå. Er det greit?”

”Ja! Bare gå.. Kos dere! Vi kan jo kanskje ta det igjen en annen gang?” svarte hun. Jeg nikket og kikket bort til døra. XX stod der. ”Hei XX!” sa Y. ”Hei Y!” kom det tilbake. ”Hvordan går det?” lurte Y på. XX svarte selvfølgelig at det gikk bra og så lurte Y på hvordan det var i Alaska, og XX fortalte kort om utvekslingsåret hans for et år siden. De to kjente hverandre litt fra basketen, så jeg syntes det var koselig at de satte i gang litt småprat. I løpet av den lille samtalen så XX flere ganger bort til meg og smilte. Jeg begynte å bevege meg mot ham som et hint på at jeg var klar til avgang. Jeg tok tak i hånda hans og begynte å gå ut i det jeg vinket til jentene. XX fulgte etter, men snudde seg rundt en gang og lente seg inn til jentene som allerede hadde begynt å prate igjen; ”Jeg er forresten typen hennes!”. Jeg ble varm inni meg. Alle måtte jo le, også XX og jeg, for det var utrolig komisk. Vi vinka til jentene og nærmet oss bilen. 

XX og jeg satte oss inn i bilen, og før han fikk starte den, gav jeg ham et kyss til. Hjemme hos XX, parkerte han bilen oppe i skråningen der den alltid pleier å stå. Han ba meg vente, noe som gjorde meg usikker igjen. Helt fra det første kysset, hadde jeg vært usikker på om han bare tullet med meg. Jeg ventet bare på at kameratene hans skulle dukke opp og begynne å le. Det med å vente gjorde meg bare mer usikker.

Men det var helt uten grunn; han gikk ut bildøra si, gikk foran bilen og bort til døra mi og åpnet. Så gav han meg enda et kyss og hjalp meg ut. I det jeg var kommet ut av bilen lukket han døra for meg og koste seg inntil meg bakfra. Han tok tak rundt magen min og la ansiktet sitt inntil mitt. ”Jeg er litt nervøs, jeg” sa jeg til ham. ”det trenger du ikke være. Det er bare meg.” Jeg smilte og begynte å gå mot husdøra. Han fulgte selvfølgelig etter, av flere grunner, blant annet fordi han ”klistra” inntil meg. Vi stoppet foran døra og jeg pustet dypt inn. Han åpnet den og vi gikk inn i gangen. I det han lukket igjen døra, snudde jeg meg og kysset ham. Vi tok av oss skoene samtidig som kysset. Utrolig nok uten å se ned!

Veien bort til rommet hans var ikke lang og etter at han låste døra si for å være uforstyrret, satte jeg meg ned på senga hans. Jeg lente meg bakover og straks etter kom XX bort til meg. Han la seg forsiktig over meg og kysset meg på halsen. Jeg løftet haken hans opp til meg og kysset han på munnen. Etter litt kyss og mindre klær, ville jeg ikke lenger. Ikke i dag. ”Er det greit vi bare ligger her, uten noe mer?”

Han så litt skuffa ut. ”Kanskje i morgen?” sa jeg for å gjøre det litt godt igjen. ”Alt sammen kom liksom litt plutselig…”

XX nikket, smilte litt og kysset meg. Jeg var glad han godtok det. Jeg ville bli ordentlig kjent med han først. Vi la oss på siden, jeg med ryggen mot han. Han la tett inntil meg og strøk meg over kinnet.

Han hadde lyst på mer, det kjente jeg. Men han var så forsiktig og god mot meg at det ikke gjorde noe at han ”presset” litt. Jeg måtte først få orden på alt sammen, det hadde jo tross alt skjedd på få timer. Det at jeg ville vente til i morgen, gjorde at han gledet seg. Jeg ville at det hele skulle være noe spesielt, noe fint.

Jeg ville ikke at det skulle ta slutt. Jeg ville ligge der. Kjenne han, og kysse han. Når enn jeg ville!

Men så våknet jeg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende